OMVENDT BEVISBYRDE

- Begynnelsen på slutten for rettssikkerheten

 

 

Den 19.april 2005 vedtok Stortinget kommunalkommiteens instilling til ny lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion m.v. Loven skal gjelde ansettelses og leieforhold, og representerer dermed slutten på prinsippet om fritt valg av leieboere og ansatte. Det har lenge bekymret makthaverne i Norge at befolkningen, trass i utstrakt bruk av "holdingsskapende arbeid" fremdeles ikke velger sine leieboere og ansatte i overenstemmelse med ideen om den multikulturelle stat. Kommunalkomiteen har dermed sett seg nødt til å forfatte en ny lov som regulerer slike forhold. Mange vil oppfatte en slik lov som et grovt overtramp fra myndighetenes side når det kommer til personlig frihet. Det er verdt å merke seg at loven ble vedtatt kun mot Fremskrittspartiets stemmer, noe som betyr at partiene Høyre og Venstre som liker å fremstille seg som liberale også har stemt for denne loven. Imidlertid nøyer man seg ikke med en regulær lov. Man  har for første gang siden hekseprosessene på 1600-tallet snudd bevisbyrden i norsk rett. Prinsippet om uskyldighet til det motsatte er bevist er dermed ikke lengre gyldig i Norge og dette markerer et skille i norsk rett. I innstillingen omtales dette fleksibelt nok som "delt bevisbyrde". Innstillingen som ble vedtatt i Stortinget 19.august lyder:


"Departementet foreslår at det skal gjelde en generell regel om delt bevisbyrde i sivile saker etter diskrimineringsloven. I de tilfellene det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering, skal
slik diskriminering anses som bevist, med mindre den som har utført handlingen sannsynliggjør at dette ikke er tilfellet. En slik bestemmelse vil medvirke til at loven gir et effektivt diskrimineringsvern, og vil kunne være av stor betydning for å sikre at loven fungerer i samsvar med intensjonene. Det foreslås også delt bevisbyrde i tilfeller der noen mener seg utsatt for gjengjeldelse.
 

Videre pålegges den part som kan mistenkes for diskriminering å gi samtlige andre søkere som måtte ønske dette "visse opplysninger" om ansetningsforholdet. Hva som menes med "visse opplysninger" er ikke spesifisert ut over at det knytter seg til utdanning og praksis (norskkunnskaper er ikke inkludert).Om dette bryter med personvernloven tar Stortinget ikke stilling til.


"Departementet foreslår at regelen i arbeidsmiljøloven om opplysningsplikt for arbeidsgiver overfor arbeidssøker som mener seg forbigått ved tilsetting, blir videreført i diskrimineringsloven. Den som mener seg diskriminert skal kunne kreve visse opplysninger som kan bidra til å oppklare forholdet, forut for og uavhengig av om det reises sak etter loven."

 Videre står det i instillingen:
"Departementet kan heller ikke se at det fører til noen urimelig byrde for arbeidsgiverne å bli pålagt en slik opplysningsplikt. Departementet viser videre til at regelen kan bidra til at arbeidsgivere som ikke har lagt vekt på usaklige hensyn, kan unngå grunnløse søksmål med påstand om diskriminering."

Arbeidsgivere i Norge bør derfor anse seg som heldige som får lov å legge frem slik dokumentasjon. På den måten slipper de tiltale og eventuell straff.

Det eneste området som er unndratt lovens virke og dermed omvendt bevisbyrde er nordmenns familier.

"Departementet foreslår at loven i utgangspunktet skal komme til anvendelse på alle samfunnsområder hvor diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. kan forekomme. Familieliv og personlige forhold unntas særskilt".

Nordmenn kan dermed fortsatt fritt velge ektefelle.

(Conflict 22.04.05)

<