Norge anno 2019

– fremmedinnvandringens preg på nordmennenes land


Fra 1970-tallets dannelse av Anders Langes parti, til 1980-tallets forening i Folkebevegelsen mot innvandring, videre til Jan Simonsen, Vidar Kleppe og Fridtjof Frank Gundersens nasjonale FrP – alle sterkt advarende mot å slippe titusener av fremmede kulturkretser inn i landet. – Dette var til de styrendes forargelse og sterke motarbeidelse. Resultatet er 50 års invasjon av Norge, dog ikke med våpen i hånd, men med barnevogn.

Image
Grønlands torg, Oslo. Ennå norske flagg og skilt. Men er det nok?

Multietnisk Norge.


‘Våre nye landsmenn’ er betegnelsen brukt av H.M. Kongen i nyttårstalene om de fremmedkulturelle, ikke ulikt tysk ‘Landleute’. På ett vis har Makten hatt rett; fremmedinnvandrerne

1. har – skulle en tro ved første øyekast – blitt tatt opp i det norske samfunn uten kamp om nabolag, bygningsblokker og nabolag. Dvs. funksjonibelheten til samfunnet, med alle sine kompleksiteter, har ikke falt i grus. Samfunnshjulene ruller, det er ikke Dommedag, det er ikke islamisering, bare snikislamisering

2. Flerkultur og multireligiøsitet betegner tildels multietnisitet, men behøver ikke gjøre det. Felles for dem alle er pluralisme, dvs. blanding av i og for seg uforenelige størrelser. (En kan ikke være halvt kristen, halvt muslim). En kan merke seg at Statsminister Erna Solberg ,egentlig også når hun var kommunalminister under Bondevik-regjeringen, var flink til å poengtere at her var Norge blitt multietnisk, og da måtte vi innrette oss deretter. At hun – for å kunne bli statsminister i 2013 – dannet regjering med FrP, fremfor alt hjulpet til makten av innvandringstrette nordmenn ved valgurnene, er et tegn på at slett ikke alle vil innrette seg. En politisk korrekt ville sikkert si at Norge i historien har hatt opptak av andre folkeslag i sitt befolkningslegeme, f.eks. sammenblandingen av nordmenn og samisk befolkning i Nord-Norge. Poenget her er, derimot, ikke å avvise at multietnisitet i enhver sammenheng, men dimensjonen, hyppigheten og hastigheten av fremmedinnvandringen kan sies 1) å ha ledet til og 2) i stadig større grad leder til alt hva nasjonalistbevegelsene advarte mot.

1) ‘Fremmedinnvandring’ er brukt her for å presisere at ikke all innvandring er fremmed, f.eks. Söta Brors unge, blonde studiner og bartenderinner sin tilflukt i det norske arbeidsmarked på 2000-tallet og fremover.
2) Snikislamisering, en betegnelse fra den liberale finansminister Siv Jensen, er selvsagt det knefallende FrP sitt begrep, effektivt for å kamuflere det faktum at FrP er systemets sikkerhetsventil, og at fremmedinnvandringen fortsetter, bare ikke like åpenbar som under den såkalte flyktningekrisen i 2015. ‘Flyktningekrisen’ er vel heller mer ‘Europainnvandringskrise 2.0.’’

Image
Fredfulle karer, men ville de tillatt sine hjemlands hovedsted oversvømmes av hvite? Kjempet ikke deres forfedre mot europeiske kolonister?

Knak i det norske samfunns sammenføyninger. En kan forlengst se utbredt organisering blant de nye landsmenn, godt hjulpet av lov om trudomssamfunn og ymist anna og LNU, samt en mengde offentlige støtteordninger og tilsvarende statsstøtte til organisasjoner og innvandrerlobbygrupper, i alt fra Antirasistisk senter, Amnesty International, Norsk Målungdom, etc. At pengebruken har vært ukritisk og vist seg å bevise treffsikkerheten til nasjonalistbevegelser ser en i tilfelle av ‘Taternes fond’, som var ment som en kompensasjon til tatere (eller romanifolket, som den nå politisk korrekt heter).

https://www.vl.no/nyhet/taternes-fond-konkurs-etter-misbruk-1.1090205?paywall=true


Fondets konkurs var selvsagt pga. at de betrodde i styret brukte fondsmidlene som sin egen lommebok.
Historien om Islamsk råd er like lite flatterende for de politisk korrekte, som ikke lenger kunne skjule graden av ikke-forenelighet med norske verdier og ikke engang politisk korrekte verdier:

https://www.dagsavisen.no/rogalandsavis/islamsk-rad-gjor-kanskje-mer-skade-enn-noe-annet-1.1038692


Her skulle Norge bistå NATO med støtte til bekjempelse av IS i Midt-Østen, mens Islamsk råd i Norge ikke uten videre ville gå imot IS’ verdier.
Hvis påstandene fra de politisk korrekte om fremmedinnvandringen holdt vann, ville Sveriges tredje største by, det innvandringsinntatte Malmö være en økonomisk suksesshistorie, Taternes fond et lysende eksempel til etterfølgelse og Islamsk råd et fyrtårn for Euroislam3. Knakene i samfunnets sammenføyninger er derimot langt mer tydelig i steningen av natteravner i Oslo, fremveksten av Young Guns, Young Bloods og andre forbrytergrener samt norske familiers stilltiende fraflytning fra innvandrertette strøk i norske byer. Pøsingen av budsjettmidler inn i Oslos barnehaver til gratis barnehavetid for fremmedinnvandrernes barn, som ellers ikke ville lært norsk tilstrekkelig, vitner også om en påbegynt segregering som bare vil forsterkes. Debatten om bussing av elever mellom Osloskoler for ikke for stort innvandrerelement i visse Osloskoler er ytterligere en indikator: 3 Euroislam beskriver et moderne islam som skulle være en midlere eller mer vestliggjort/reformert versjon av Islam:

https://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2017/08/04/195321461/barn-av-innvandrere-utgjor-flertallet-ved-52-oslo-skoler-vi-ma-vurdere-bussing

Selvsagt ble dette i lengden for en vits å regne, da innvandrertettheten er kommet så langt i Osloskolene, at til og med norske medier rapporterte i 2015 at innvandrere har flertall ved 1/3 av grunnskolene i Oslo. Bussing ville da som merkbar konsekvens legge beslag på Osloveiene, og skape enda mer kø i morgen- og ettermiddagsrushet og poengløs. Det ville også tydeliggjøre (litt for mye) at fremmedinnvandringen skjedde i altfor stort tempo og (knapt) kunne kontrolleres.


Politisk korrekthets falmende virkelighetsfremstilling


At politisk korrekte ikke tror på sitt eget budskap blir mer og mer tydelig. Tidligere skolebyråd Torger Ødegaard (H) proklamerte tidlig på 2000-tallet hvor sterkt knyttet han var til sin by Oslo, og at han ikke kunne tenke seg noengang å flytte derifra. Det var en viss respekt i det at han stilte sin egen person ut i risikoene ved fremmedinnvandringseksperimentet. Men neida, han forsvant til Hole kommune av – ikke uventet – karrièregrunner. FrP-Listhaug var også ansvarsfraskrivende, etter at hun som byråd i Oslo, etter midlertidig å ha trådt ut av politikken, fraskrev seg noe som helst ansvar for enkelte politiske vedtak, med begrunnelsen av at hun ikke lenger var i politikken. Med nød og neppe klarte f.eks. i 2012 Heikki Holmås å beseire pakistanske Akthar Chaudry, som ved hjelp av en flittig vervekampanje blant sine nye medlandsmenn (pakistansk herkomst) holdt på å kuppe listetoppen til Oslo SV. (Konsekvensen av fremmedinnvandringen er ålreit, sålenge det ikke går utover min egen karrièrevei). Det var noe forfriskende over det at politisk korrekte fikk en egen støkk over egne politiske prioriteringer med ingrediensen virkelighetsfjernhet. I 2019 synes det som om 2012-seieren til Holmås varer enda noen år, for norske Marianne Borgen stakk av med 1.plassen på SV-listen:

https://www.sv.no/oslo/2018/12/10/ordforer-marianne-borgen-topper-oslo-svs-valgliste-i-2019/

Dette taler for at fremmedinnvandringens konsekvenser kommer mest tilsyne når de velger å handle kollektivt og under ledelse av egne, kjente lederskikkelser. Chaudry kan ikke anses som noen dumrian; han felte en tidligere PST-leder.
En annen Høyrebyråd var Erling Lae, som fikk det for seg at Oslo ikke hadde nok fremmedinnvandrere, se nyhetssak fra 2003:

https://www.aftenposten.no/osloby/i/3M7a9/Onsker-flere-innvandrere

Hans tro på holdbarheten og forsvarligheten ved egen liberale innvandringspolitikk i Oslo fikk seg et lite støkk , da han stakk av fra sitt eget verk for å bli fylkesmann i Vestfold. Nå tilbake i Oslo som et seniormedlem i Høyre, har kanskje innvandringsliberalismen hans stilnet noe, han er tross alt kommet ut av skapet, og ikke alle IS-sympatiserende nye landsmenn ser med blide øyne på homofili. Lae var i sin tid kjent for sin påstand om at flerkultur og masseinnvandring var ypperlig for økonomisk vekst. En denne nettsiden kjenner til, forsøkte i årevis å få dokumentasjonen til støtte for Laes påstender, uten å lykkes. (Les ovennevnt om Malmö).

Vi spør: Hvis fremmedinnvandringen skulle løse samfunnsproblemer i Norge og være til fordel for norsk økonomi, hvorfor må stadig nye innstrammende pensjons- og andre velferdsreformer skje, under påskudd at vi ikke har midler nok på sikt? Hvorfor skjer det en saktere innflyt av nye landsmenn, opprinnelig gitt opphold og statsborgerskap i Sverige, til Norge(?) Sverige, som jo behandler sine pensjonister langt verre enn Norge har gjort:

https://www.abcnyheter.no/penger/privatokonomi/2016/05/03/195214737/flere-fattige-pensjonister-i-sverige

Her vil det påstås at dette skyldes at fremmedinnvandringens langt større frembrudd i Sverige, presser de svakerestilte etniske svensker så mye, at det knapt er mer å hente der, og Norge er neste land å utnytte velviljen – eller mer treffende: naiviteten til. Nei, vi tror ikke Lae bekymrer seg om sin egen pensjon. Han er så heldig at hans pensjon er sikret, mens de er de neste generasjoners nordmenn som må føle konsekvensen av hans og hans partis politikk på kroppen.

Image
Tidl. byråsleder Erling Lae brukte årene som fylkesmann i Vestfold tydeligvis til å utskifte befolkningen av også dette fylket. Les her om hva som faller innunder streffeloven 2005 om landssvik: https://lovdata.no/artikkel/straffeloven_2005__landssvik/1626