En historisk tilsnikelse

Image

Filmen om motstandshelten Max Manus har blåst nytt liv i debatten rundt den norske hjemmefrontens rolle under krigen. Den ”militærfaglige” debatten har vært preget av både faglighet og synsing, men i det store og det hele har den –takket være Dagbladet – vært bredere enn man har opplevd de siste 60 år og det er således unødvendig for en sær liten nyhetsside som baksiden.net å kaste seg inn i denne. Dog har det vært mangel på diskusjon om et av kjerneområdene, den politiske dimensjon ved andre verdenskrig.

Denne siden ble indirekte synlig da ”professor i historie” Lars Borgersrud med brask og bram og uten den nødvendige bakgrunnskunnskap kunne utbasunere at filmen om Manus tok seg for store friheter. Max Manus skal, i henhold til Borgersrud, aldri ha sett kamphandlinger under sin tjeneste i den finsk-russiske vinterkrig. Den famøse professor ble raskt stille da både dagboksnotater og beretninger fra andre finlandsfrivillige ble fremlagt av folk som ikke innehar professorat i historie.

Max Manus var i de siste år av sin levetid svært åpen rundt de psykologiske senvirkninger av krigsdeltakelse. Både alkoholisme og mareritt ble omtalt av den etterhvert svært så jordnære og lite tilgjorte Manus. Og det var nettopp de mentale bilder fra Finland Manus ofte dro fram i denne sammenheng. ”Jeg kan ha mareritt (..) om lik som ligger strødd rundt meg på Sallafronten i Finland” var Manus' egne ord om senskadene 45 år etter krigsinnsatsen for Finlands frihet der han på et tidspunkt opplevde å være eneste overlevende i sin skyttergrav etter et russisk angrep. Ydmykelsen var komplett da Manus' kone, Ida Nikoline ”Tikken” Manus, på sitt lett overbærende bergensk irettesatte den påtatt agiterte professor.

- Professor Lars Borgersrud og Arne Myrdal i Fevik


For dem som har fulgt ”professor” Borgersrud en tid, er slike oppgulp ikke uventet. Lars Borgersrud, tilknyttet AKP-bevegelsen, levde et liv som yrkesdemonstrant i det omreisende antirasistiske sirkus samtidig som Arne Myrdal hadde sin glansperiode. Borgersrud var mannen som med Don Johnson-solbriller og tøff skinnjakke (bildeserie) fektet seg vei inn i de tusen hjem under det såkalte Fevikslaget der en buss med AKP-demonstranter utsendt for å stoppe et FMI-landsmøte ble kjeppjaget fra Agder. Etter at professorens barn (Gro Øgrim, Aslak og Elling Borgersrud (Gatas Parlament) var uteksaminert i de revolusjonære teser slik de fremstår i det borgerlige villastrøket Ekeberg Hageby der familieidyllen fant sted, trakk Borgersrud seg tilbake til et professorat gitt ham av gamle venner.

- Professor Lars Borgersrud sloss med Arne Myrdal i Fevik. Begge holder i samme bjørkekjeppen. Borgersrud i spissen for partikamerater fra AKP, herunder Kjell Gunnar Larsen, nå kasserer og "grand old man" i SOS rasisme. Borgersruds akademiske konfrontasjonslinje var redigert ut av NRKs dekning av hendelsen.



Nå ser det ut til at folk flest i dette landet tror at professorater henger høyt, men slik er åpenbart ikke alltid tilfelle. Å rette spørsmål om mellomkrigstiden og andre verdenskrig til en mann som Lars Borgersrud gir et svar som målt i troverdighet ligger på samme skala som teologiske betraktninger om jødedom ved Tore Wilhelm Tvedt. Kunnskapen kan godt være på plass, men hva hjelper det når ens politiske agenda er altoverskyggende?

Det er ideologiens klamme hånd man kan få en følelse av når Borgersrud forsøker å underkjenne Max Manus' innsats på Sallafronten. Borgersrud og hans speiderbevegelse av revolusjonsromantikere har i mange år desperat forsøkt å gjøre den andre verdenskrig til en ideologisk krig, også for deltakere i den norske hjemmefronten. I de absurde forenklinger – som strengt tatt er uverdige for en ekte professor i historie – fremstilles den andre verdenskrig som de godes kamp mot de onde, den frie verdens ideologiske krig mot de slemme nazistene. Slik har Borgersruds partikamerat Jorun Gulbrandsen skrevet sine lærebøker for den norske skole, slik har hans partikamerat Pål Steigan gjengitt krigen i sine leksika, slik undervises krigen av hans partikamerat og med”professor” Sigurd Allern på journalistudanningA i Oslo. Slik ble den skrevet inn i Wikipedia av hans partikamerat Trond Øgrim før formann Mao hentet ham hjem til de evige rismarker.

Sannheten er en ganske annen. De norske motstandskjemper, Manus inkludert, kjempet ikke mot ideologi og  symboler. Ingen av dem var engasjert i AUFs arbeid med å kvele NS på 30-tallet, ingen av dem hatet nazister etter krigen. Max Manus og hans kamerater kjempet mot en stormakts okkupasjon av et lite land. Den tyske okkupasjon kom tolv timer før den engelske, og hadde det vært omvent kunne det utmerket godt vært engelske marinefartøy Manus senket i Drøbaksundet.

- Nasjonalist



”Jeg er nasjonalist” uttalte Max Manus til Verdens Gang i det siste intervjuet før han døde og ble gravlagt i Asker (uten statsbegravelse, men omgitt av gamle kamerater). Det var patriotisme og fedrelandskjærlighet som drev dem, det var krigens tilfeldigheter som gjorde dem til fiender av Tyskland og Stalins allierte.

Ingen annen handling er vel mer egnet til å illustrere nettopp dette enn Manus' innsats i Finland. Troen på nasjonenes Europa (ref. Charles de Gaulle) var stor nok hos ham til at han var villig til å sloss med livet som innsats, ikke bare for eget land og folk, men for Finland og det finske folks rett til egen nasjonalstat.

Dette går på tvers av Borgersruds våte drøm om en verden tvangsforenet med parareligiøs marxistisk humanisme og piggtråd og Manus' engasjement ved polarsirkelen faller førstnevnte derfor like tungt for brystet som Erik Gjems-Onstads fortsatte kamp for nordmenns suverenitet i eget land.

Manus og hans kamerater er, når alt kommer til alt, historiske fyrtårn for alle forsvarere av alle nasjoners rett, men forsøkes brukt som politisk rambukk mot nasjonalsinnede nordmenn av internasjonalister med 100 millioner lik i bagasjen og et personlig mot som begrenser dem til lett vifting med bjørkestammer i indre Agder.

Når de i tillegg til den massive fordreiningskampanjen nå forsøker seg på regelrett revisjonisme er det verdt å feire – det gjør deres skitne motivasjon mer synlig.